Denne uken fikk vi ingen blogglekse! jippi!! Det rare med dette er at det førte til at jeg fikk lyst til å oppdatere bloggen..! Men uansett, i stedet for bloggleksen fikk vi oppgave om å skrive et førsteutkast til skrivedagen vår i morgen. Du har kanskje lest i et tidligere innlegg at vi har valgt to forskjellige sjangre som vi skal fordype oss i, og denne skrivedagen er starten av fordypningsprosjektet vårt. Jeg valgte å fordype meg i sjangeren essay i bokmål skriftlig, og det er det jeg har holdt på med i hele kveld. Oppgaven jeg skriver handler om språk og identitet, noe som er et tema man kan si mye om. Nå har jeg levert første utkastet, og får krysse fingrene for at jeg utgjør et godt sluttresultat i morgen!:)
Denne uken skal jeg presentere et maleri fra modernismen for dere. Vi fikk i oppgave å velge ut det bildet som gjorde mest inntrykk på oss og som tiltrakk oppmerksomheten vår. Maleriet som jeg ikke klarte å slutte og stirre på var portrettet av Dola Maar, malt av ingen andre enn den store Pablo Picasso.
Den verdensberømte spanjolen Pablo Picasso blir ansett som en av de største kunstnerne fra 1900-tallet. Han er den første maleren jeg noensinne lærte meg navnet på, og alle har hørt om han. Portrettet jeg skal ta for meg ble malt i 1941 og er preget av den "typiske" Picasso stilen, altså kubisme. Motivet i maleriet er kvinnen Dula Maar, som var Picassos elskerinne. Vi kan også se en liten katt på hennes høyre skulder - derav navnet Dola Maar au chat. Det er noe spesielt med dette bildet som skiller seg ut fra resten av maleriene hans. Det er både noe tiltrekkende og frastøtende som drar meg mot det. Jeg synes annsiktet hennes er frastøtende; øyne, øre, nese og munn er malplassert. Det ser ut som to annsikt som er spleiset sammen til ett, noe som er meget merkverdig. Den mørkegrønne fargen på klærne hennes gir meg en dyster og uggen følelse, katten på skulderen gir meg et "hekseaktig" inntrykk, og hendene hennes ser rett og slett døde ut. Men alikelvel er det noe tiltrekkende ved bildet. Dula Maar virker mystisk, og teknikken til Picasso er gripende. Maleriet blir mer og mer spennende jo lengre du studerer det. Mønstrene på maleriet er forvirrende og nesten hypnotiserende, og du oppdager stadig nye ting ved det.
Det er vel mystikken ved bildet som gjør det så gripende. Jeg vil si at jeg liker dette maleriet veldig godt, selv om det gjør meg litt uggen og redd. Men, meningen med kunst er vel å gjøre et inntrykk på publikum, enten du blir begeistret, rørt, skremt eller lei deg, så vi kan vel si at Picasso har lykkes!
Barna på Haiti trenger virkelig å høre "ord om å holde ut"
Klassen min har nå lest diktet ”Ord om å holde ut” som er skrevet av Tore Elias Hoel (1979). Vi har fått i oppgave om å analysere diktet med tanke på tema og virkemiddel.
Diktet handler om ord; mangelen på et mangfold av de viktige ordene, og oversvømmelsen av de mindre viktige. Hoel tar opp problemet ved at vi har for få synonymer til ord som handler om ”å holde ut” 1. Han påpeker at ”Ord som betegner krigsstrategi, våpensystemer og EDBer mange & amerikanske”2, noe som ikke tilsvarer logikken i hva slags ord vi virkelig burde prissette og ha et mangfold av. Temaet i diktet er språkets kraft; vi har for få ord som dreier seg om akkurat det å ikke gi opp og å kjempe videre, men har derimot ”mer enn femti ord for fjell på norsk”3. Han kritiserer dagens kultur og samfunn ved å påpeke at vi har flere ord som omhandler krig og våpen, enn det vi har av ”gode” ord som dreier seg om å kjempe og ”å tro på at alt er mulig”. Ironisk nok lever vi i en tid hvor fred og kjærlighet er satt i fokus, men samtidig i et samfunn hvor ordboken rommer mer plass til krig og fordervelse. Siden vi har flere ord av disse temaene, kan det virke som vi legger mer vekt på dem.
Det mest øyefallende virkemiddelet er retoriske spørsmål, som vi kan se her:
Hvor mange ord har vi om å holde ut?
Når bruker vi dem?
Hvor bruker vi dem?4
Hoel bruker dette virkemiddelet for å understreke poenget sitt. Når han stiller spørsmål som dette får han leseren til å tenke over spørsmålene, og til slutt innser vi at han har rett.
I diktet skriver han:
"Jeg skulle ville finne opp femti ord om å ikke gi opp.
Jeg skulle ville finne opp femti ord om å tro på at alt er mulig."
Jeg tror at akkurat ved å skrive dette diktet har han klart å finne på flere "ord om å holde ut". Han har satt disse ordene i fokus, fått oss til å tenke over mangelen av slike ord, og gjennom dette "funnet opp" flere "ord om å tro på at alt er mulig".5
Da var 3. klasse i gang, og vi har startet med norskblogg på Sandvika VGS! Bloggen vil forhåpentligvis bli oppdatert én gang i uken, og innleggene vil handle om spennende temaer innenfor norsk faget.
